Som foreldre er det viktig å være bevisste på våre barns helse. Jeg behandler barna homeopatisk, men måtte bestille time hos lege, på grunn av min eldste sønn. Han hadde en inngrodd tånegl, som han hadde gått med en stund. Siden han nærmer seg 16 år, er det ikke alltid så lett å ha kontroll på sønns tær til en hver tid. : ) Homeopatien kunne dessverre ikke hjelpe denne tåneglen med å komme ut, og vi bestilte time hos legen.
Da vi kom til legen konstaterte han at tåneglen var betent, og at den måtte opereres ut. Han mente at sønnen min måtte ha antibiotika, siden tåa var betent. Jeg var uenig, og mente at tåneglen måtte opereres ut, for at alt skulle lege. Antibiotika ville ikke få tåneglen til å hoppe ut, og det var viktig å ta tak i årsaken først. Legen sier til sønnen min: "Din mor vil visst ikke at du skal ha antibiotika, så jeg kan dessverre ikke gi deg det" Det blir bestemt at vi skal fortsette med grønsåpevann, og komme tilbake uken etter. Da skal legen "vippe" ut tåneglen. Sønnen min får vite hva som vil skje under dette lille inngrepet. At det vil bli satt 2 små stikk øverst på tåen, for å bedøve, og at legen vil "rulle" ut neglen. Vi går hjem, og sønnen min setter daglig foten i grønsåpebad, som jeg lager til han.
Uken etterpå møter vi opp hos legen, for å få utført inngrepet. Sønnen min er litt spent, men det går fint med han. Det er tomt på venterommet og ingen pasienter der. Bare vi. Etter 20 minutters venting spør jeg i skranken om det er forsinkelser. Damen i luken svarer: "Nei, det har jeg ikke hørt noen ting om" Jeg sier at vi hadde time for 20 minutter siden, og det er ikke moro for en ungdom som gruer seg til det som skal skje. "Hun svarer fort at legen sikkert måtte ta noen telefoner". Etter nesten en halvtime kommer legen, og roper opp sønnen min.
Vi kommer inn på legekontoret, og legen ser på foten til sønnen min. Så bestemmer han seg for at han allikevel ikke skal ta ut tåneglen til min sønn. Det ser litt bedre ut i dag, og han mener vi skal gå hjem å putte foten i grønsåpebad i 14 dager til. Da reagerer jeg og spør legen. "Tror du at sønnen min sin tånegl vil gro ut av seg selv etter nye 14 dager med grønsåpebad??" Han har sittet med foten i grønsåpebad i 2 måneder. Tror du virkelig at nye 14 dager vil gjøre dette bedre? Vil en inngrodd tå lege seg selv da?" Denne tåa er blå og betent! "Når han sitter i grønsåpebad vil betennelsen bli bedre, men neglen er like inngrodd". Legen svarer: JEG HAR IKKE TID TIL Å GJØRE DETTE I DAG, OG DIN SØNN SER BEDRE UT" "DU ER EN SÅNN PERSON SOM BARE VIL KRANGLE MED LEGER" ropte han videre. Jeg tenker en tanke men sier den ikke til legen. "Ikke rart at du ikke har tid siden du satt i telefoner under nesten hele min sønn sin legetime" Det var tomt på legekontoret, og ingen forsinkelser da vi kom. Dette var en time som var bestilt for å gjøre dette inngrepet. En dobbeltime!! Jeg er skuffet, og blir sint. Jeg ber legen om å notere at jeg er sterkt uenig i det han sier. Jeg sier også at vi vil bytte han ut som fastlege nå. "HELT GREIT!", roper han etter oss da vi går.
Min sønn sin tånegl reduserer hans livskvalitet. Han har problemer med å ha gym og går og halter. Han har betennelsestilstander i kroppen, og tåen er tidvis helt blå. Den eneste grunnen til at smerten kan tåles er at han får homeopatmedisin. Jeg var dum nok til å gi han homeopatmedisin mot betennelsen. Derfor så tåa bedre ut da vi kom på legekontoret. Betennelsen var nesten borte. Dessverre var årsaken der enda. Neglen var fortsatt inngrodd.
Jeg var sint på min sønn sin vegne. Sint på en respektløs lege. Problemet til legen er nok at jeg tenker homeopatisk, og gir uttrykk for det. Jeg ønsker ikke at mine barn skal utvikle antibiotika resistens. Jeg vil spare antibiotika til det er behov for den. Hvis det blir behov for det. Hvis alvorlige tilstander som ikke homeopatien kan gjøre noe med oppstår. Bruken av antibiotika øker jevnt og trutt, og nå er det slik at antibiotika ikke bare brukes mot farlige sykdommer, men også mot ufarlige men kanskje plagsomme tilstander. I Norge har vi de siste 10 årene sett en jevn årlig økning i forbruket av antibiotika, tross økt oppmerksomhet på den stigende forekomsten av bakterier som er motstandsdyktige mot disse legemidlene.
Da vi kom hjem gjorde jeg en ringerunde. Det var viktig å få en annen lege til å se på min sønn. Jeg ringte annet legekontor, men de kunne ikke hjelpe. Min sønn måtte gå til sin fastlege. Jeg kontaktet helsestasjonen, men de tok ikke telefonen. Jeg fikk et mobilnummer av en hyggelig sentralborddame. Ringte dette nummeret og la igjen beskjed. Ingen ringte meg tilbake. Da kontaktet jeg legevakten på sykehuset i Skien. De mente at det dessverre ikke var akutt nok til at de kunne ta inn min sønn. Jeg spurte om vi måtte vente til det gikk koldbrann i det. De forsto min frustrasjon. Jeg ringte sentralbordet på sykehuset, og ba om hjelp. Spurte hva jeg skulle gjøre når fastlegen ikke vil hjelpe. Da fikk jeg endelig hjelp av en hyggelig dame på akuttpoliklinikken. Hun forsto problemet, og ba meg om å møte opp på legevakten. Jeg svarte at legevakten ikke ville ta oss i mot. Hun ba oss alikevel om å dra dit. Jeg takket for samtalen. 5 minutter etterpå ringte sykehuset tilbake. De hadde snakket med legevakten, og vi fikk ny time på ettermiddagen. Fastlegene har alt for mye makt i Norge. Man kommer ingen vei uten dem. De kan sperre folk fra å få nødvendig behandling. Alt basert på synsing. Historien endte med at vi reiste ned på legevakten. Der fikk vi en ny vurdering av min sønn sin tå. Legen mente at neglen måtte ut, og at den var kraftig betent. Fra legevakten er det nå sendt henvisning til en klinikk som skal hjelpe min sønn. Forhåpentligvis går det ikke så lang tid nå.
Ikke vondt og alvorlig nok i følge leger. Ikke engang når man er 15 år.
